So kort kan det vel seiast. Me har to radiokanalar i Fjærland (P1 og P2), ingen Dab-radio. Ein dag på jobb fekk eg hug til å høyre noko anna musikk enn dei har på dei to kanalane, og begynte å leikje med tanken: Det vøre jammen tøft med ein eigen radiosendar, slik at eg kunne setja på spelaren min heime, og høyre musikk på radio i bokbyen!
Tanken modna etterkvart, og eg begynte å undersøkje kva som skal til for å gjera det i tråd med reglar og forskrifter. Det er ein god del. Du må søkje Post- og teletilsynet um sendarløyve, og Medietilsynet um lokalradiokonsesjon. Og det kostar pengar, i tillegg til det sendarutstyret kostar deg. Berre for å understreke: Eg er sjølvsagt heilt for å drive ein radiokanal i tråd med forskriftene frå tilsynet, so sant det går an. Meir um det under.
So var det igår eg kom i prat med Rainer, og nemnde planene mine. Han sa på spøk at Fjærland eigentleg alltid har vore ein eigen republikk, og at ein piratradio her ville vera heilt på sin plass. Eg byrjar å bli meir og meir einig. Viss eg får råd til delene, har eg lyst til å byggje min eigen radiosendar, setja upp antenne ein stad i Fjærland og laga ein radiokanal.
På grunn av kommentarar andre stader har eg funne ut at ideen krev litt meir forklaring. Altso: Mellom anna på grunn av risiko for å forstyrre viktige frekvensar (interferens), og fordi det er rekna som ein avgrensa ressurs, forvaltar Post- og teletilsynet det elektromagnetiske spekteret på vegner av styresmaktene. Det er fullt gyldig å diskutere grunnlaget for den detaljerte forvaltningi, altso korfor alle radiofrekvensar skal vera under sopass streng kontroll, og eg har tenkt på um det går an å drive lobbyverksemd for enkle «nærmiljøsendarar» utan byråkratisk handsaming, dvs. at tilsynet kunne gje løyve til å bruke ein viss frekvens i eit lite utbygd umråde dersom det ikkje fanst andre sendarar der. Fjærland er ein slik stad. Eg har ikkje spurt tilsynet um dette enno: Det er truleg ikkje vits, og viss tilsynet skal endre politikk, vil det ta tid.
Post- og teletilsynet skal vera sjølvfinansiert ved at dei som søkjer um sendar- og spektrumløyve, betaler avgifter til tilsynet. Ved å søkje, og betala gebyret, kan du få løyve til å setja upp ein sendar og bruke ein viss frekvens. Vidare må du, viss eg forstår reglane rett, uansett søkje Medietilsynet um sendekonsesjon. I denne konsesjonen ligg det krav um kva type innhald som skal sendast og når du kan sende. Det finst fleire slag konsesjonar, men ingen av dei høver, so vidt eg kan sjå, for ikkje-kommersielle nærmiljø- eller bygdaradioar som den me planlegg. Det meste er laga til for større aktørar, og konsesjonssøknadene er umfattande. Det går an å diskutere um dette er god politikk i høve til presse- og ytringsfridomen i Noreg. Vesentleg for denne fridomen er, enkelt sagt, at kven som helst kan ytre seg um kva som helst offentleg. Rett nok har me internettradio, men for dei aller, aller fleste er ikkje dette tilgjengeleg teknologi, eller ein gong teknologi dei kan eller vil nytte. Radio i Noreg er lik FM-sendingar, og i nokre høve AM-sendingar.
Som de vil sjå, er det ikkje so enkelt som det kan sjå ut å laga radio. Eg drøftar um det går an å å laga eit medietilbod utan å skapa forstyrringar i radionetet, samstundes som me unngår byråkrati og gebyr. Det kan vera dette er ein utopi, og det synest eg i so fall er litt synd. Skal me ikkje kunna få det til? Er ein piratradio – i Fjærland! – so skrekkeleg? Eg uppmodar sjølvsagt kven som helst til å søkje um sendarløyve (og betala gebyret som hører med), men eg er ikkje sikker på um eg kjem til å gjera det. Eg kjem truleg ikkje til å laga nokon radiokanal heller.